Distributor of industrial components

Overraskende mange – til og med erfarne mekanikere – har aldri hørt om «diesel runaway», et fenomen der en dieselmotor ikke lar seg stanse verken ved hjelp av tenningsnøkkelen eller ved å stenge av for drivstofftilførselen. Mange har klødd seg i hodet når motoren bare fortsetter å gå, gjerne på et ekstremt høyt turtall – spesielt til dieselmotor å være. 

​

Mange vil lure på hvordan dette overhodet er mulig, men for den som kjenner dieselmotorens oppbygning er det egentlig ikke veldig mystisk: dieselmotoren er egentlig en "oljemotor", som antenner blandingen av lettolje og luft kun ved hjelp av svært høy kompresjon. Dieselmotoren har heller ikke spjeld i innsuget, slik en bensinmotor har. Den eneste måten kraften og hastigheten til en dieselmotor reguleres på, er gjennom mengden innsprøytet diesel. Det vil si at hvis motoren suger i seg ett eller annet den kan forbrenne, vil den fortsette å gå på dette så lenge det finnes noe å forbrenne. Dette "noe" kan være oljedamp (for eksempel fra veivhusventilasjonen, fra en ødelagt turbo eller fra en kilde utenfor motoren selv) eller brennbar gass. 

​

Det finnes mange situasjoner der en dieselmotor kan komme i skade for å suge i seg brennbar gass eller damp, slik at diesel runaway eller overspeed oppstår. Tenk på en gaffeltruck som ved et uhell stikker hull på en gasstank og begynner å suge inn gassen, eller en brannbil som kommer ut til en gass- eller hydrokarbonlekkasje som (foreløpig) ikke er antent – for eksempel en veltet tankbil. Uten å forstå hvilken fare han utgjør bringer sjåføren av brannbilen en potensiell detonator inn på området. For det er ikke bare det at dieselmotoren ruser seg opp som er problemet. På et visst tidspunkt får motoren ventilflyt, dvs. at motoren går så raskt rundt at ventilene ikke rekker å lukke seg når de skal. Det som da skjer er at forbrenningen flytter seg fra sylinderen og ut gjennom innsug og/eller eksos – gjerne i form av en stikkflamme. Denne flammen antenner i neste omgang gasslekkasjen, og man har i verste fall en katastrofe. For eksempel ble DeepWater Horizon-ulykken i Mexicogulfen antent på denne måten: plattformens strømaggregater sugde inn utblåsningen fra brønnen, gikk i overspeed og antente deretter hele plattformen, som da var innhyllet i gass. 

​

Også flere andre stygge ulykker på land har blitt antent på denne måten – både i Amerika, Asia og Europa – likevel er dette noe vi hører svært lite om her i Norge. Til og med SINTEF-rapporten fra desember 2017 om ikke-elektriske tennkilder i oljeindustrien unnlater å nevne fenomenet – ifølge SINTEF selv fordi det aldri var oppe til diskusjon i arbeidsgruppene med oljenæringen. Det jeg mener å høre er at det finnes svært lite kunnskap om fenomenet. Mange jeg snakker med sier at dette er noe som bare kan skje innendørs, og også der under svært spesielle omstendigheter. 

Virkeligheten er at diesel runaway skjer, og at det skjer både utendørs og under forhold der man ikke skulle tro det var mulig. Vind kan også bringe gass og brennbar damp ganske langveis fra, og gasskonsentrasjonen som kreves er veldig mye lavere enn det man skulle tro (og også enn det man har trodd i de miljøene som faktisk kjenner fenomenet). 

​

Ing. Westad AS arbeider sammen med AMOT (UK) for at myndigheter, operatører og eiere av anlegg der diesel runaway kan oppstå og bli en fare for mennesker, miljø og materiell, skal sette i verk passende tiltak. Det finnes enkle, sikre og relativt rimelige løsninger som fullstendig eliminerer risikoen – tiltak som allerede er påbudt på de fleste offshoreinstallasjoner. 

Mener man at brann og eksplosjon ikke utgjør en stor nok fare så lenge det skjer på land? 

​

I Midtøsten kjenner man fenomenet veldig godt, og de aller fleste anlegg har krav om sikring av hvert eneste kjøretøy som skal inn på området. Også canadiske myndigheter har våknet, og innførte fra januar 2018 krav om sikring av alle tankbiler som frakter brennbar gass eller væske. 

Kanskje våkner vi snart her hjemme også?

​